Pride i barnehagen – hvem bestemmer?

Bør barnehager markere pride hvis flertallet av foreldrene er imot? Nei, konkluderer professor Olav Hovdelien, som er ansatt ved barnehagelærerutdanningen ved OsloMet[1]. Han tar utgangspunkt i mediedekningen knyttet til at hundre foreldre i Groruddalen har skrevet under på et opprop mot å markere pride i barnehagene[2], og viser til ulike passasjer i barnehagens styringsdokumenter for å underbygge sin argumentasjon.

Problemet er at professoren plukker kirsebær, altså velger ut passasjer som støtter de kritiske foreldrenes sak, og ser bort fra andre. 

Det som reelt er et følsomt dilemma, blir slik en enkel sak å avgjøre. Selv om det skulle være slik at de hundre foreldrene faktisk representerer et flertall, er det slett ikke så enkelt som at flertallet bestemmer. 

Det er derfor nødvendig å gi et motsvar til Hovdeliens innlegg, og en grundigere belysning av hva barnehagens styringsdokumenter sier om samarbeid mellom barnehage og hjem, og om arbeid med mangfold knyttet til kjønn og seksualitet.

Argumentasjonen hos Hovdelien er omtrent som følger: Når majoriteten av foreldrene ikke ønsker at pride skal markeres, bør barnehagene lytte til kritikken. Dette fordi barnehagen skal bygge på samarbeid og forståelse med foreldrene, at barnehagen skal ta hensyn til barnas bakgrunn, og bidra til at barna får forståelse for demokratiske verdier. 

Den grunnleggende rettesnoren Hovdelien trekker frem er menneskerettighetene, og foreldrenes rett til å ha det siste og avgjørende ordet i saker som angår deres barn. Analysen er både ensidig og etisk problematisk.

Samfunnsmandat

En ting er at premisset står på gyngende grunn. At hundre foreldre ikke ønsker en praksis, betyr ikke at de er en majoritet av foreldrene. Om vi likevel aksepterer at majoriteten av foreldrene i en barnehage eller bydel skulle være mot at regnbueflagget heises i bydelens barnehager, faller fortsatt argumentasjonen flatt. 

Selv om det er slik at barnehagens arbeid skal skje i forståelse og samarbeid med hjemmet, understreker rammeplanen også at «både foreldrene og personalet må forholde seg til at barnehagen har et samfunnsmandat og verdigrunnlag som det er barnehagens oppgave å forvalte». 

Dette verdigrunnlaget består eksplisitt av verdier som respekt for menneskeverdet, nestekjærlighet, åndsfrihet, likeverd og solidaritet. Når verdien likeverd konkretiseres i rammeplanen, gjøres det gjennom å understreke at barnehagen «skal fremme likeverd og likestilling uavhengig av kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, etnisitet, kultur, sosial status, språk, religion og livssyn». Videre spesifiserer planverket at barnehagen «skal synliggjøre et mangfold i familieformer og sørge for at alle barn får sin familie speilet i barnehagen». 

Barnehagen skal altså ikke bare akseptere og tolerere, de skal fremme og synliggjøre et mangfold. Å heise regnbueflagget er en måte å gjøre nettopp dette.

De krevende situasjonene oppstår når kulturelle, religiøse og livssynsmessige overbevisninger innebærer en innskrenking av likeverd knyttet til seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Vurdering er likevel ikke så krevende: Religionsfriheten strekker seg langt, men friheten stopper der den legger begrensninger på andres rettigheter. Foreldres frihet til å oppdra barn i henhold til egen overbevisning gir altså ingen rett til å innskrenke andre barn og foreldres rett til å synliggjøre sin familieform.

Demokratiske verdier

I slike tilfeller er det altså ikke sånn at demokratiske verdier innebærer at flertallet bestemmer, slik Hovdelien gir inntrykk av i sin tekst. Menneskerettighetene, som også Hovdelien trekker frem som grunnleggende rettesnor, er utformet slik at alles grunnleggende menneskeverd beskyttes, og at minoriteter vernes for majoriteters krenkelser. Dette er en helt grunnleggende demokratiforståelse: en flertallsmening er ikke demokratisk om den fører til en innskrenking av minoriteters menneskerettigheter.

Vi er likevel enige med Hovdelien i noen ting. Det er ikke slik at et bystyre bør bestemme hva som skal være innholdet i den verdimessige påvirkningen som skal skje i barnehagene, og bydeldirektørens begrunnelse som tar utgangspunkt i at noe er «tradisjon» er ikke spesielt sterk. Det er også viktig at barnehageansatte har god dialog med foreldrene, uavhengig av bakgrunn og overbevisninger. Styringsdokumentene gir ingen fasit på hvordan mangfold skal synliggjøres i barnehagen. Slike vurderinger bør gjøres lokalt, nettopp fordi barnas beste bør være i sentrum.

Hva det er, og hvordan en skal prioritere i en variert barnegruppe er ikke selvsagt. Men når barnehagens styringsdokumenter skal tolkes, kan ikke dette gjøres med skjevt utvalg av sitater, slik Hovdelien gjør. Barnehagen er ikke forpliktet til å markere pride, men styringsdokumentene kan godt tolkes slik at regnbueflagg har plass i barnehagen. Barnehager bør ha god dialog med foreldre, og forhåpentligvis kan en god dialog dempe engstelsen for hva pride innebærer i barnehagesammenheng. 

Men foreldre er ingen ensartet gruppe. Det er heller ikke slik at foreldre som er skeptiske til pride, aldri har barn som er kjønnskreative, eller som etter hvert vil oppleve tiltrekninger som bryter familiens normer. Når verdier står i spenn, er vurderingene som må gjøres derfor kompliserte. Rammeplanen sier da også at personalet «skal identifisere verdikonflikter i hverdagen, reflektere over verdiprioriteringer og holdninger og ha et bevisst forhold til hvordan disse kommer til uttrykk i arbeid med barna».

Vi som har skrevet denne teksten, er også foreldre i Groruddalen. Vi ønsker at barnehager og skoler skal heise regnbueflagget, også når et lokalt foreldreflertall ikke ønsker det. Fordi det er ekstra viktig å synliggjøre at alle familieformer er velkommen i områder hvor mange ikke aksepterer et mangfold knyttet til seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. En av oss er selv fra en regnbuefamilie, og har kjent på sårheten i at barnet oftere får høre fra jevnaldrende at likekjønnet kjærlighet er «ekkelt» når flagget gir en påminnelse om at mangfoldet finnes.

Men konklusjonen er ikke å ta ned flagget. Konklusjonen er at her trengs kunnskapsrike og varsomme barnehageansatte som kjenner de sammensatte forpliktelsene i styringsdokumentene. Som forklarer og forteller, gir perspektivutvidelse og identitetsbekreftelse, knyttet til ulike former for mangfold. Ikke bare under pride, men hele året. Slik mange barnehagelærere heldigvis gjør.

[1] Pride i barnehagen i Groruddalen i Oslo? - EWTN

[2] Tar barna ut av barnehagen | Klassekampen

Foreldre på Grorud vil ikke la barnehagebarn delta i pride-uken

I denne barnehagen er mangfold en naturlig del av hverdagen